20 år siden

Synes det er på sin plass med et lite tilbakeblikk. Her der Tor MIkkel Waras Landsmøtetale fra 1989. Temaet er kriminalpolitikk og ran av gamle damer, og er desverre like relevant i dag.

Ulv, ulv

Fremskrittspartiets Landsmøte har bestemt seg for å ikke gi ulven særskilt beskyttelse på linje med jerv, gaupe og bjørn i Norge. Vestfold FrP ville ha ulven inn i denne rekka, det ville ikke flertallet. Det som imidlertid er interesseant, er at det er nettopp forslaget fra Vestfold som skapte debatten på Landsmøtet, og mediefokusen på saken. Det er nettopp dette forslaget som gir FrP medieomtale og store overskrifter i ulveområdene. Dette skjer samtidig som at ingen medier andre steder later til å bry seg.

Denne oppmersomheten viser en ting som er interessant. Vi vet fra før at det blir tettere mellom ulvetilhengerne, desto lenger unna ulveområdene man kommer, med hovedtyngden i Oslo. Nå dokumenteres det også at engasjementet i ulvesaken er størst der ulven er. Det taler enda tydeligere for at det er de som lever med ulven innpå seg som skal bli hørt. Jeg finner meg ikke i at det skal være bøndene fra Nordland og helt sørover til svenskegrensa som skal betale prisen, og ta den fysiske og mentale påkjenningen av at folk i Oslo vil ha ulv alle andre steder enn der de bor.

Oslofolkene får sette ut ulv da, hvis de vil ha den. Men da må de sette den ut i nærheten av seg selv, de er jo tross alt de som vil ha den. De har utmark tilgjengelig også. For meg er det åpenbart at norsk ulv bør bo i Nordmarka, og spise prydpudlene til ulvetilhengerne, i stede for at de spiser sauene til til hardt arbeidende bønder i Trøndelag.


Dette er hunden Flekken, som ble drept av ulv i like ved Halden i fjor.

Landsmøtet har tatt et modig valg

Fremskrittspartiets Landsmøte har tatt et modig valg. Nok en gang stiller FrP seg fremst i en stor verdidebatt, og er først ute blant de politiske partiene. Fremskrittspartiet har vedtatt at når dødssyke mennesker har kommet til det stadie, at håpet er ute, at det eneste som står igjen er smerte og lidelse, da skal man kunne velge å avslutte livet på en verdig måte.

Som liberalist, mener jeg at det er en menneskerett å kunne bestemme over den siste fasen i livet. Jeg er stolt av Landsmøtets vedtak om at det er Fremskrittspartiet som skal stå i front av denne debatten. Vi tør, der andre tier.

Det er flere som er kritisk til vedtaket. Problemet er at mange av dem ikke later til å ha satt seg inn i problemstillingen i det hele tatt, og hvertfall ikke lest det som faktisk ble vedtatt. Formuleringen i FrPs prinsipprogram er følgende:

"Frihet til å bestemme over eget liv, betyr også at man bør sikres retten til en verdigavslutning av livet. Fremskrittspartiet vil derfor i noen situasjoner tillate aktiv dødshjelp regulert av et strengt lovverk."

Dagfinn Høybråten virker som han ikke har fulgt med, og uttaler følgende til DagenMagazinet: - "At FrP nå endrer standpunkt i noe som gjelder livsrett og menneskeverd er meget alvorlig."
I samme oppslag får han også støtte av Liv Kjersti Skjeggestad i foreningen Menneskeverd, som sier at "de gjør det motsatte av å verne om livet når det er mest ubeskyttet", og viser med dette at hun ikke har lest vedtaket.

Vi sier klart og tydelig at det ikke skal gis aktiv dødshjelp uten at pasienten, over tid, når vedkommende er bevisst og tilregnelig har gitt klart uttrykk for at det er dette pasienten ønsker. Videre skal pasienten ha en sykdom som vil føre til døden, sykdommer hvor legene i dag avslutter all behandling med unntak av smertelindring. Hvis man på dette tidspunktet ønsker å avslutte livet på en verdig måte, da skal det være en menneskerett.

I dag blir tusenvis av pårørende i hele landet tryglet av sine om å hjelp til å dø. La disse få slippe å bli bedt om dette. Jeg anbefaler enhver motstander av aktiv dødshjelp å se Anni Skogmanns innlegg i saken. Ikke utsett pårørende for dette. Ikke ta verdigheten fra de som ikke orker mer.