Religion, ytringsfrihet og straff

Den konservative delen av Senterpartiet har tydeligvis vunnet en for dem viktig seier i Regjeringen. Liv Signe Navarsete har fått så hatten passer, og vel så det fra både øst og vest de siste dagene for forslaget om å blåse liv i en ny blasfemiparagraf i Norge. I forhold til denne paragrafen er det tydeligvis ingen som kan svare på hva slags ytringer som skal påtales av rettsvesenet. Justisminister Storberget kan ikke garantere at eksempelvis Muhammed-karikaturene ikke ville blitt omfattet av denne, mens statsråd Navarsete er tydelig på at de ikke ville blitt omfattet.

Utfallet av en slik paragraf nærmest udelt negativ, uansett virkeområde. Hvis det er slik at karikaturstriden ville blitt omfattet av paragrafen, røsker vi vekk et viktig fundament i ytringsfriheten. Da er vi på vei tilbake den tiden da folk måtte stå i gapestokk foran kirka for å være frisinnet nok til å ha meninger som presteskapet ikke fant toleranse for. Dette er for meg et fullstendig uakseptabelt utfall, og setter Norge i samme bås som Iran, Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske stater vi normalt ikke sammenligner oss med. Det blir også søkt at Regjeringen i Norge skal fronte en slik sak innad i landet, mens man utad i FN er blant de fremste motstanderne av at ymse islamske land skal få gjennomslag for å gjøre dette til internasjonal rett.

Navarsete har også argumentert for at denne typen begrensinger i ytringsfriheten gir ro i samfunnet. Da kan man spørre seg om veien videre. Blir neste steg å nekte fri meningsutveksling om politiske og andre samfunnsmessige forhold, med den begrunnelse at uttalelser på disse områdene kan skape uro? Det kan ende ned i en avgrunn vi må tilbake til 30-tallet for å se betydningen av i den vestlige verden. Det skremmer meg, og det bør skremme andre.

Den andre mulige konklusjonen er at den fremste religionskonfrontasjonen etter krigen, karikaturstriden, ikke skal være en type sak som vil bli omfattet. Det gir oss en paragraf som ingen har vært i stand til å gi oss et eksempel på hva den kan brukes til. Spørsmålet er da, hva i all verden skal vi med den? Er det virkelig nødvendig å late som vi innskrenker ytringsfriheten, bare for å legge ytterligere stein i byrden for personer som måtte være frimodige nok til å mene noe offentlig? Holder det ikke med drapstrusler, attentatforsøk og sjikane om man ikke skal være redd for politi og påtalemyndighet i samme slengen?