1/3 av befolkningen har grumsete holdninger

En tredjedel av Norges befolkning er uvettige og har grumsete holdninger. Det er hvertfall det eneste jeg kan tolke av påstanden "Hans ærend er å skape frykt og appellere til de mest grumsete understrømmer i befolkningen. Fremskrittspartiet har altfor lenge, alt for tydelig brukt frykt og uvett i befolkningen til å bli et stort parti." på lederplass i Dagbladet 27. februar 2009. Med dette skriver Dagbladet rett ut at 30 % av landets befolkning som i dag sier de vil stemme Fremskrittspartiet, er uvettige og har grumsete holdninger.

I beste kulturelitistiske stil stiller Dagbladet seg til doms over de som ønsker at Norge skal fortsette å være en sekulær stat. Dagbladet forsøker systematisk å mobbe folk unna Fremskrittspartiet, det har imidlertid en særegen tendens til bringe FrP til nye høyder.

Det er en edel dyd i ikke kritisere kulturer eller religioner som ikke anerkjenner like rettigheter for blant annet kvinner, det er det saken handler om. Det er moralsk høyverdig å ikke være kritisk til en økende ghettofisering av hovedstaden, og det er moralsk høyverdig å være kritisk til at landets hovedstad om relativt få år kan ha et flertall av innbyggere med ikke-vestlig kulturbakgrunn, med de integreringpolitiske utfordringer det kan og vil medføre.

Angrepet føyer seg inn i en rekke fra den kanten, og er slett ikke uventet av Dagbladet. Det later imidlertid til at vi 30 % som stemmer FrP ikke lar oss mobbe av radikale elitistiske kulturrelativister. Kan det være at denne typen angrep være en av årsakene til at Dagbladets opplagstall raser mot avgrunnen?

Moral og etikk

Moralens voktere, for en stor del konservative religiøse som hevder sin rett til å styre andre menneskers liv. Denne gruppen, med Laila Dåvøy (KrF) i spissen er nå i harnisk over at Fremskrittspartiet kan driste seg til å foreslå at Norge skal følge det jeg mener er en grunnleggende menneskerettighet, retten til å få avslutte sitt liv hvis man ønsker det. Nederland og Sveits er blant landene som gjør det allerede i dag.

Jeg mener det er forkastelig og umoralsk å nekte dødssyke personer med store smerter retten til å kunne dø på en verdig måte. Når vi snakker om dyr som er skadd eller syke, er det bred enighet om at det eneste "humane" er å avlive dem, og la dem slippe å lide. Når det gjelder mennesker er det stikk motsatt. Da er visstnok det eneste moralske å kunstig holde folk i live med store smerter, mot sin vilje. Det er etter mitt syn direkte forkastelig. Retten til liv inneholder etter mine prinsipper også retten til en verdig slutt, og jeg er glad flertallet i Fremskrittspartiets programkomié fremmer debatten Dåvøy vil tie ihjel.

Fundamentalistene hevdet også sin moralske definisjonsrett under behandlingen av bioteknologiloven. Da var det "umoralsk" å tukle med skaperverket, de burde heller sette seg ned og studere litt naturvitenskap og darwinisme. Jeg er overbevist om at for eksempel genforskning kan gi oss muligheten til å kurere eller lindre en rekke sykdommer vi nå står hjelpeløse ovenfor. Er det moralsk å nekte syke mennesker hjelp?

Det borgelige Senterpartiet

I Ola Borten Moe har Senterpartiet mulighet til å finne sitt borgelige selv igjen. Jeg har de siste par årene sett på Borten Moe som en som fronter fornuftige standpunkter i lokale media, men sier noe helt annet når han kommer til Oslo. Hijab-debatten har bevist meg feil. Ola Borten Moe kan gjenreise Senterpartiet som et anstendig borgelig parti.

I forbindelse med EU-debatten i 1994 ble desverre alt for mange sosialistiske EU-motstandere knyttet til Senterpartiet. Disse bygde-sosialistene (dette er nedlatende om sosialister, ikke bygdefolk) har i alt for mange år fått satt agendaen, og tatt styringen i Senterpartiet, og gradvis dratt partiet til venstre i politikken.

Jeg tror Ola Borten Moe kan være i stand til å utfordre bygde-sosialistene, og gjenreise det borgelige Senterpartiet.

Tegn kartet på nytt

Jeg har åpenbart kastet en brannfakkel inn i debatten om kommunegrensene og større kommuner. I Trønderbladet i går, foreslo jeg at Leinstrand og stordelen av Byneset bør ligge til Melhus kommune. I sørdelen av kommunen deriomt, bor folk nesten tre mil fra Melhus sentrum, men kun noen spreke steinkast fra Støren, kommunesenter i Midtre Gauldal. Både Melhus og Midtre Gauldal har sine kommunesentra geografisk trykket opp i et hjørne i kommunen, det kan umulig være rasjonelt.

Folk er gjerne mer enn glad i fremskritt i samfunnet, desverre er det forandringen som gjerne plager folk. Folk får gjerne hakeslepp når de først leser det, men etter å ha fått tenkt seg litt om, er folk villige til å ta debatten.

Hvis Melhus kommune, Orkdal kommune og Stjørdal kommune kan vokse til tungvektere i regionen, har vi en gylden mulighet til å stå mot når Trondheim vil diktere i ulike regionale samarbeid. I mange saker eliminerer vi behovet for dette samarbeidet.

Nei til heroin på resept

Debatten om den såkalt sveitsiske modellen med herion på resept ruller for fullt i Norge. Erfaringene er ikke udelt negative, men etter min vurdering overskygger de negative effektene de posistive. For det første er dette et dyrt prosjekt, prislappen kan vise seg å bli i størrelsesorden en million kroner pr. år pr. bruker. Sett i lys av at det til enhver tid står 4000 narkomane i kø for behandling, er dette penger som bør brukes på behandling, oppfølging og ettervern, ikke til å finansiere narkotikamisbruk.

Tilhengerne mener dette vil gjøre livet bedre for de tyngste misbrukerne, redusere samfunnets kostnader med vinningskriminalitet og redusere organisert kriminalitet. De to siste er til dels vektige poeng, det første har jeg liten tro på. Erfaringene fra Sveits er at færre kommer seg inn i behandling, og færre greier å bli rusfri etter at dette systemet ble innført i 1994. Videre viser det seg at forbruket av amfetamin, kokain og andre rusmidler har skutt været. Sidemisbruket har økt betraktelig.

Konklusjonen er at innsatsen med behandling må styrkes betraktelig. Poenget må være at folk skal slutte å misbruke rusmidler. Dette vil på sikt være det mest sammfunnsøkonomiske og det beste for de som misbruker narkotika. Det å dele ut heroin til heroinister er som å dele ut tobakk til kols-pasienter, det har ingenting med behandling å gjøre.

Bare det å diskutere heroin på resept er en direkte fallitterklæring i narkotikapolitikken. Jeg ønsker innsats på behandling, ikke mer heroin på gatene.

Regjeringen gjør det igjen

Igjen skal Islamistene i samfunnet bligjøres av regjeringen, denne gangen er det uniformsreglementet i Politiet som skal endres, slik at muslimske politikvinner kan bruke Hijab på jobb. Dette til tross for klare advarsler fra Politiets Fellesforbund og Politidirektoratet. Dette er imidlertid revnende likegyldig for Justisministeren, som trumper hijaben gjennom uansett. Forhåpentligvis faller også dette på steingrunn i oponionen.

For det første er det prinsippielt feil at Politiet skal bære ulik uniform basert på hvilken religion den enkelte politibetjent bekjenner seg til. Det at et såpass omstridt religion-politisk plagg som hijaben skal være en del av det, gjør saken enda mer uspiselig.

Hijabforsvarere fremstiller seg gjerne som liberalere og demokrater og setter rasisme- og uvitenhetsstempelet på meningsmotstandere. Hijaben er imidlertid et symbol på det totalitære politiske og kvinneundertrykkende islam. Det at vi nå skal tillate dette som en del av politiuniformen er direkte smakløst, om enn ikke så smakløst som blasfemidebatten og Regjeringens iver etter å innskrenke ytringsfriheten.

Nok et eksempel på Regjeringens ettergivelse for totalitære krefter i Islam. En trist dag.

220 år med frihet

I dag er det 220 år siden general George Washington ble valgt til USAs første president. Det er en merkedag i historien. Vi kan glede oss over en uavbrutt presidentrekke av demokratisk valgte amerikanske presidenter i 220 år, de færreste land kan vise til noe i nærheten. Den eneste som ikke har blitt valgt til president eller visepresident er faktisk Gerald Ford.

Washington var ekstremt populær i sine åtte år som president. Han var tidligere leder i den britiske hæren, før han trakk seg tilbake. Da revolusjonen kom tjente han sitt land som revolusjonsleder i frigjøringen fra England. Dette ble et vendepunkt i verdenshistorien. USA vokste seg stadig sterkere, mens England, Frankrike og de andre kolonimaktene mistet mer og mer makt. I dag har USA utviklet seg til å bli verdens mektigste land.

USA ble i stor grad stiftet på religionsfrihet og frihet for enkeltmennesket. Selv om slaveriet fortsatte i ytterligere 80 år, ble forholdene gradvis bedret. Frigjøringen av slavene kom først etter Borgerkrigen, men det er en annen historie.

Washington hadde også slaver, i likhet med de fleste andre landeiere i Virgina. han var imidlertid viden kjent for å behandle sine slaver bedre enn de fleste.

Religion, ytringsfrihet og straff

Den konservative delen av Senterpartiet har tydeligvis vunnet en for dem viktig seier i Regjeringen. Liv Signe Navarsete har fått så hatten passer, og vel så det fra både øst og vest de siste dagene for forslaget om å blåse liv i en ny blasfemiparagraf i Norge. I forhold til denne paragrafen er det tydeligvis ingen som kan svare på hva slags ytringer som skal påtales av rettsvesenet. Justisminister Storberget kan ikke garantere at eksempelvis Muhammed-karikaturene ikke ville blitt omfattet av denne, mens statsråd Navarsete er tydelig på at de ikke ville blitt omfattet.

Utfallet av en slik paragraf nærmest udelt negativ, uansett virkeområde. Hvis det er slik at karikaturstriden ville blitt omfattet av paragrafen, røsker vi vekk et viktig fundament i ytringsfriheten. Da er vi på vei tilbake den tiden da folk måtte stå i gapestokk foran kirka for å være frisinnet nok til å ha meninger som presteskapet ikke fant toleranse for. Dette er for meg et fullstendig uakseptabelt utfall, og setter Norge i samme bås som Iran, Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske stater vi normalt ikke sammenligner oss med. Det blir også søkt at Regjeringen i Norge skal fronte en slik sak innad i landet, mens man utad i FN er blant de fremste motstanderne av at ymse islamske land skal få gjennomslag for å gjøre dette til internasjonal rett.

Navarsete har også argumentert for at denne typen begrensinger i ytringsfriheten gir ro i samfunnet. Da kan man spørre seg om veien videre. Blir neste steg å nekte fri meningsutveksling om politiske og andre samfunnsmessige forhold, med den begrunnelse at uttalelser på disse områdene kan skape uro? Det kan ende ned i en avgrunn vi må tilbake til 30-tallet for å se betydningen av i den vestlige verden. Det skremmer meg, og det bør skremme andre.

Den andre mulige konklusjonen er at den fremste religionskonfrontasjonen etter krigen, karikaturstriden, ikke skal være en type sak som vil bli omfattet. Det gir oss en paragraf som ingen har vært i stand til å gi oss et eksempel på hva den kan brukes til. Spørsmålet er da, hva i all verden skal vi med den? Er det virkelig nødvendig å late som vi innskrenker ytringsfriheten, bare for å legge ytterligere stein i byrden for personer som måtte være frimodige nok til å mene noe offentlig? Holder det ikke med drapstrusler, attentatforsøk og sjikane om man ikke skal være redd for politi og påtalemyndighet i samme slengen?

Da var vi i gang

Som en ung engasjert politiker og samfunnssynser, er det strengt tatt på tide at det kom, her er min egen blogg. Jeg har planer om jevnlige oppdateringer med kort og lange kommentarer til viktige og mindre viktige hendelser. Mye vil handle om politikk og samfunn, men også andre saksfelt kan risikere å bli omtalt.

Følg med!!